På Papiret

”I ALL VERDEN, FOR ETT LIV!” 

Ja, dette kan kanskje være ‘første uttalelse’ for mange, når de ser hverdagen til menneskene som lever i slummen. Jeg kan uttrykke meg fra de opplevelser og erfaringer jeg har fra å ha arbeidet og gjort meg kjent med hverdagen til menneskene som lever ‘slum-livet’ I Nagpur, India. “Hus”, dvs. Soverom, stue, kjøkken alt I ett lite rom, eller to for de som er ‘velstående’, bygget opp av bambus og sammensatt av lappesaker av pappbokser, plastikkposer/sekker, tøybiter som ødelagte laken eller sari, som signaliserer hjem for en sammensatt familie gjerne bestående av mor, far, 3-4 unger og kanskje en bestemor, tante/onkel eller annen slektning. Det er mange huser av sorten, tett i tett. Som velkomst møter man knurrende løshunder, og ser små halvnakne barn ‘tasse’ rundt. Spaserer man mer og mer innover i slummen møter man på mer av realiteten av livet der…på veien en halvdrukken far…kar som ‘styrer’ rundt, og litt bortenfor møter vi på en 2-3 åring som holder til rundt en åpen brøenn, griser som spiser på søppel, flere løshunder. Det er lurt å bevege seg rolig og forsiktig, og det med en viss frimodighet og selvsikkerthet. Om selvsikkerheten er å finne på innsiden er akkurat her ikke så viktig som at den vises på utsiden. Man spaserer mot ett bestemt målsted…enten man har gjort seg opp en mening om ‘hvor’ i slummen man hadde tenkte seg eller ikke. Etter flere års erfaring og kjennskap til folket som bor i denne slummen, og kjennskap til ‘slum’-livet generelt, så føler jeg meg selv Ganske så trygg i noe som kanskje kan sies å være en av ‘de farlige slummene’ i byen. Jeg er ikke alene. Sammen med meg er en av de andre frivillige arbeiderne som kommer hit ofte. Og, en annen dame som er her for første gang. Ikke bare er det første gangen hun er med i denne ‘verste slummen’, men første gang hun beveger seg inn på ‘fattigslige strøk’. 

Hun har status I øvre middelklasse eller kanskje rangeres hun i overklassen. Ja, tror helst det siste. Hun er indisk. Til tross, kjenner hun ikke til ‘livet i slummen’ her. Har nok sett det på tv og kanskje også lest om menneskene som lever i slik enorm fattigdom, men har aldri selv møtt dem, snakket med dem, spasert inn i ‘livene deres’ og besøkt dem.

 

Nå for første gang. Inntrykkene er nok mange. Hun trekker seg tilbake litt når en av løshundene knurrer ‘selv fra god nok avstand’. Jeg skjønner at hun er litt nervøs, saa jeg smiler rolig og forteller henne om ‘å bare være rolig og stå stille’, og ikke foreta noen for kjappe bevegelser. Det er igrunn ingen fare. Men til å være første gang, synst jeg hun tar ‘opplevelsen’ med utmerkende kontrollert rolighet. Vi går ikke helt inn til det mest ‘utfordrende’ området. Vi har kanskje sett og opplevd nok for en dag?

Etter at en av de lokale beboerne i området har vist oss ett lite halvnakent barn med hundebitt og snakker litt med hun som holder barnet, spaserer vi videre, og snart er vi kompanjert av en annen dame som ‘forfølger’ oss og forteller oss om sine problemer. Hun ser ett ‘nytt fjes’ og øyner større håp. Kanskje kommer det noen flere som kan hjelpe? Vi møter på noen barn som nok skulle ha vært på skolen, men som av en eller annen grunn springer rundt ‘husene’ og leker. De er innskrevet på skolen, men gikk altså ikke, idag. Ja, om det var fordi de kom forsent til ‘autorickshawen’ som skulle droppe dem på skolen, eller om de kanskje ikke hadde rein skoleuniform, eller kanskje var ikke hullet i skjorta blitt lappet sammen, eller kanskje hadde bror eller lillesoester gått på skolen i dag, og altså tatt i bruk uniformen? Ja, da er det kanskje neste manns tur i morgen? Eller kanskje de ‘bare ikke hadde lyst’ til å gå, ikke gjort leksene og er redd for lærerens disiplin og kanskje ‘utnarring’ på skolen? Eller kanskje har ikke foreldrene eller andre i hjemmet ‘hjulpet dem avgårde’? Eller kanskje skal de på jobb? Hm…Innskrevet på skolen er de, og har navnene registrert som ‘studenter’. 

Det er mange barn i denne kategorien. Veldig mange. Flere enn det som ‘registreres’. Jeg stusser veldig når jeg ser prosentandeler offentliggjort, enten i aviser, eller på nettet om hvor stor prosentandel som ‘går på skolen’ i India. På skolen ja. Det høres så flott ut med stor prosentandel. Det gir uttrykk for utvikling og framgang. Det gir håp. Det gir prestisje kanskje? Men hva som er realiteten blir nok kanskje veldig godt gjemt ved å framstille store tall. 

Jeg las for eksempel i går på nettet at 95.5 % av Indias skolebarn går på skolen. 95,5%? Hvor i all verden kom det(!) tallet fra? Vet ikke om jeg burde gråte eller le? I tilfelle det siste, iså fall en noe ironisk latter. Som barna i slummen jeg beskriver ovenfor…de ‘går også på skolen’, og hjelper til at prosentandelen øker. Realiteten er en helt annen. Det skjønner man fort når man ‘spaserer inn i livene’ til de som feks. bor i slummene, eller ikke har noe sted å bo og ferdes gatelangs eller langs togskinner…

Hvorfor er så store deler av India analfabeter og uten utdannelse når prosentandelen i forhold til de tall som offentliggjøres er så veldig høy for de som går på skole? Enkelt å bare si ‘drop-outs’. ‘Joda, visst begynte de, og så sluttet de. Hadde de ikke sluttet så hadde de også fått seg en utdannelse og ett bedre liv’. Saa enkelt det høres ut. Kanskje for vestlige skolebarn kan man foreta slike forhastige konklusjoner når skolegang og utdannelse forsakes…men ikke her. Spørsmålene om livet og årsaken til livet i slummen er kanskje mange for mange. Hvordan endte de opp slik? Hvorfor bor de slik? Hvorfor gjør ikke myndighetene noe mer for ’å hjelpe dem hvis det er så mange av dem og hvis problemet er så stort?(svaret på det er ikke enkelt og nok Ganske sammensatt) Hvorfor gjør de ikke selv noe for å komme seg ut og videre i livet? Hvorfor sitter det f.eks en gruppe menn langs veikanten og spiller kort istedenfor å jobbe og skaffe seg inntekt for å få og leve ett bedre liv? Det sitter en liten unge i fanget på en som kanskje er faren. Kommer dette lille barnet til å sitte på same plass om 15-20 år og spille kort i flerret skjorte og tynnslitte bukser? Eller har barnet en annen framtid? Og noen spørsmål består ubesvarte for en stund, inntil man får litt mer innblikk. Hva skal man si om livet i slummen?

Inntrykkene er mange. Livet i slummen er kompleks, og kan ikke lett beskrives, besvares og utredes. Det er så mange innfallsvinkler, så mange påvirkningsfaktorer, så mange varierende faktorer. Kommer man fram til en læsning, er det kanskje en løsning for noen men denne må dypere gjøres for andre. Dersom man aldri har vaert, opplevd, sett og snakket med de som bor i slummen, menneskene selv…og lærer seg å forstå hvilket liv de lever, hvorfor de gjør hva de gjør, sier hva de sier, klarer man ikke helt å forstå hvorfor de ikke tar ibruk den hjelpen de kanskje er blitt tilbudt som noen mente var hjelpen de trengte. Kanskje var det ikke den hjelpen de trengte. Kanskje ligger problemene og forholdene til livssituasjonen litt anderledes enn hva man tror, når man står ‘utenfor’ slummen og ser utover området, fra distanse. Eller via å gjoere seg kjent med ‘livet og problematikken for menneskene i slummen’ ved å lese aviser, artikler, høre fra andre som ‘vet hva de snakker om’. Det er ‘lett’ å si hva som burde gjøres, lett å konkludere, lett å dømme, når man står ‘utenfor – å ser’. Følelsesmessig blir man engasjert og føler stor medlidenhet, og under besøkene kommer kanskje ‘den barmhjertige samaritanen’ mer tydelig til syne enn ellers. Man ønsker å hjelpe, gjøre noe. Gjøre noe som nytter, i lengden. Ikke skape behov. 

Det er nok av behov allerede, som ikke er dekket. Behov for skolegang, som i vesten, og som i store deler av verden betraktes som ett grunnleggende behov for helhetlig utvikling, sees på som ett luksusbehov for menneskene i slummen. Joda, innskrevet på skolen, men i realiteten er dette kun til noe som kan hjelpe for å høyne statistiske tall. Spør man f.eks. ett av ‘skolebarna’ i slummen om de går på skolen sier de ‘ja’, for det gjør de….ihverfall av og til… Det er kjent at jo mer tid som tilbringes sammen med mennesker gjør oss istand til muligheten til å lære seg å kjenne hverandre, bygge relasjoner, som gir grunnlag til forståelse, skaper en platform å bygge opp tillitt på. Personlig opplever jeg at jo mer tid jeg tilbringer med menneskene fra slummen, og med dem i slummen, så blir situasjonen og livene deres en del av meg selv, på en måte. Jeg stusser. Merker at problematikken blir større jo mer jeg lærer om livene deres og situasjonen deres. Flere spørsmål blir besvart. Og nye spørsmaal dukker opp. Men disse nye av en helt annen slag enn de som møtte meg første gang jeg besøkte ett slumområde. 

Da var jeg i Sri Lanka. Vi spaserte gjennom ‘trange slumvegger’ av ‘hus’(som jeg synst liknet litt på de selvlagde lekehyttene som vi iherdig snekret opp som barn…)tett i tett… Kom inn i hjemmet til ei dame som var bekjent av min eldste bror. Han kjente til menneskene der. Jeg var ny, og det var nok helt sikkert åpenbart for alle. Ikke bare fordi jeg var høy, lys og hvit og helt forskjellig fra ‘alle andre’, men kanskje mest fordi jeg var overvelmet med inntrykk av fattigdommen. Jeg sa ikke noe, uttrykte ikke mye, men inntrykkene inni meg var mange, og nære, som feks dama og de små barna som stod like ved siden av meg. Dessuten var søpla rundt husene, og lukta ikke minst, noe veldig nytt for meg. Inne i husene var det færre mennesker enn de som fulgte etter oss utenfor…Ja, for i huset var det jo ikke plass til SAA mange. Og det til tross for at det som jeg nå kjenner saa godt til her i India, og som også gjelder i Sri Lanka; så er ‘plassmangel’ ikke ett kjent begrep, og plass er slett ikke noen utfordring når det gjelder hus, eller transport for den del…da er det bare å ‘stue inn’ til det velter ut. Joda, så på dette første besøket i slummen i Sri Lanka, sammen med broren min, svigerinna mi og ungene deres, så befant vi oss nå i ‘hjemmet’ til en dame. Fantastisk nok fikk vi plastikkstoler å sitte på. Til min store forbauselse! Jeg var målløs. Hvor i all verden hadde de funnet dem frem fra? Det fikk jeg aldri vite. Og plass til dem fikk vi! Hm…Vi satt der, og snart ble vi server brus. En flaske tilhver, med sugerør i. Hvordan i all verden? Hvor kom den fra? Hvordan fikk de penger til å kjøpe disse?...De har jo ikke nok til mat og klær selv, og så kjøper de brus(!) til oss…som kan drikke brus hver dag, og nå som vi var på ‘ferie’ kanskje flere ganger til dagen?...Vi prøvde å dele med de lokale barna. Men de tok ikke imot. Vi insisterte på å gi og dele med dem, men det kom ikke på tale. Og der satt vi, på plastikkstoler og drakk brus i ett lite slumhus til en fattig familie. Vi var det som kalles ‘hedersgjester’. Jeg var utrolig ydmyket. Hvilket gjestfrihet! Det er over 14 år siden, men jeg glemmer aldri de små barna, med glitrende øyner og store smil som stod og så på. Tror nok det er den brusen som jeg noengang har hatt mest vanskligheter med aa prøve å drikke opp. Ikke fordi det luktet så fælt rundt meg, eller med tanken på søpla på utsiden. Heller ikke på grunn av alle fluene som svermet rundt og fløy i kapp om hvor mange ganger de skulle sitte på oss og hvor lenge de ble sittende på huden…litt klistret fast inntil man liksom ristet litt ekstra diskre i armen eller paa beina for å riste dem av. Det var ikke på grunn av noen av disse tingene, men årsaken var simpelthen den at jeg hadde noe som jeg ønsket de skulle ha, og ikke hadde jeg muligheten til å gi det. 

Dette var min første opplevelse i slummen. Jeg glemmer det aldri. Vil ikke glemme det heller. Som beskrevet overfor hadde jeg med meg en dame på hennes første gang i møte med realiteten av livet i slummen her i Nagpur, India. Denne damen er kanskje lik meg selv sammenliknet med den gang…lik på innsiden. 14 år siden mitt første besøk i slummen, I Sri Lanka. Nå befinner jeg meg i India. Det har jeg gjort godt og vel de siste 12 årene. Med flere erfaringer og mer forståelse. Jeg har nok fått ett større innblikk og innsyn i samfunnet ellers, større bekjentskap til kultur og religion, og kjenner meg veldig komfortabel og dessuten møter respekt og aksept i slum-området…er ikke lenger en ‘utenfra’ men kanskje ‘en av dem’ utenat jeg bor der og uten at jeg lever slik de gjør. Men problematikken, i en forenklet utgave av en flaske brus for 14 år siden, er likevel den samme nå, men nå i litt dypere forstand; jeg har noe jeg ønsker de også skulle ha og jeg sliter med muligheten til å gi det.

Ett lysere liv. En framtid. En helhetlig utvikling. En utdanning.

Jeg nevnte overfor at 95.5 % av barn og unge i skolealder går på skole, ifølge informasjonen som jeg ‘fant på nettet’. “95.5 % (!), næmmen så flott!” (- det er jo ‘nesten’ 100%, og ikke så ille i det hele tatt…). Nei, det er ikke ille hvis man kalkulerer mennesker og ser mennesker i betraktning av andel. Men la oss se litt nærmere på situasjonen for å få fram ‘detaljer’ før vi konkluderer og stiller ‘diagnosen’. 95.5 % i skolen (selv tviler jeg sterkt på at prosentandelen er ‘så høy’…men likevel la oss ‘la tvilen komme til gode’ for casets skyld). Dvs 4.5 % som ikke går på skole. Av en folketelling offentliggjort i april i år er Indias befolkning nådd 1221 millioner mennesker!!! Ja, 1.221 milliard! 4.5 % av 1221 millioner utgjør 54.9 millioner, mennesker!!! Det er mer enn 10 ganger Norges befolkning, som ikke går på skole. I følge offentlig publisert informasjon ved folketellingen er 74 % av hele befolkningen lese og skrivedyktige. Dvs 26 % er analfabeter. Dette utgjør ¼ av befolkningen, og tilsier 305.25 millioner mennesker av en totalbefolkning paa 1221 millioner (1,221 milliard)!

Da kan man si ‘I all verden’ og kjenne at man måper, klør seg i hodet og tilslutt ‘slår seg til ro’ med at ‘her må det være en trykkfeil’! Dette er ikke bare ‘ille’, det er ‘helt sykt’. Er det ikke noe vi kan gjøre? Om livet i slummen kan man se og si ‘for ett liv’, men hva kan jeg personlig gjøre og vi gjøre sammen for å hjelpe? Vi kan spør oss selv uten å være redd for svaret og uten å føle fordømmelse, men for å komme fram til en løsning…som kan hjelpe noen til en lysere framtid.

Helt til slutt her; ett lånt sitat: “Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen”. Hvem kan jeg hjelpe? Er det noen jeg kan strekke meg ut til, og ‘gi dem ei hånd å holde i’? 

 - Skrevet av Wendy Suhas Wakode, Nagpur 21.5.2011