Hendelsen i dag

-Har nettopp lest siste siden paa ei fantastisk bok : “ Indias datter”, skrevet av shilpi somaya gowda. En helt fantastisk(!) bok. En roman, men den kunne likegjerne vaert ‘tatt fra virkeligheten’. Synd at boken er utlest naa…skulle gjerne oensket at den var lengre, eller hadde en ‘del 2’. Det var mamma som overakte den til meg og sa at ‘den maa du lese. Den er saa bra’. Mammas anbefalinger til tross, saa lot jeg boken ligge, fram til vi returnerte tilbake til India. Da jeg tok fatt paa den, var det vanskelig aa finne stille stunder nok til aa tilfredsstille leselysten. Foerst og fremst vil jeg takke forfatteren. Og selvfoelgelig ogsaa Mamma! Dette er ikke bokanmeldelse, eller anbefalinger I form av reklame for boken, men ‘skriveriet’ her er ett uttrykk for alle de inntrykk som er samlet opp I meg, gjennom lesningen av romanen – som er saa virkelig beskrevet at den kunne godt ha vaert situasjonen til Priti,som jeg moette I dag, eller en av de andre moedrene som kommer fra slummen. Jeg smilte I hjertet da jeg saa Priti komme inn I lokalet sammen med yngstedattera Puja. Jeg kjenner henne. Hun er en av de damene som ofte kommer innom Din Bandhu, ifoelge med andre nabodamer fra slummen. I dag kom hun alene sammen med minstedatteren. Jeg oppdaget henne litt paa avstand, hun var paa vei inn mot 'utelokalet' hvor vi satt, men snudde kjapt og tok turen opp trappene, til der hvor ungene pleier aa samle seg. Ah…hun skulle se om Arjun og Santoshi var der (to av barna hennes). Hun kom ned igjen. Bort hen. Satte seg, og ble sittende en stund. Nesten helt til slutten av samlingen. Hun overrakte en hvit liten plastikkpose til Kalpana, og saa spaserte hun ut porten. Jeg spurte Kalpana om hun gikk (hjem) naa. "Ja", det gjorde hun. Jeg skyndtet meg ut, etter henne for jeg ville gjerne snakke med henne, selv om moetet ikke var riktig ferdig ennaa. I forrige uke naar hun kom sammen med Geeta, ei annen dame fra slummen, saa var det Geeta som var saa heldig og fikk moete den lille gutten sin. Og I dag, var Priti sikkert kommet I haap om aa kunne faa treffe barna sine.

‘Puja’. ‘Puja!’ ‘Puja ki mammi’ (mor til Puja). Jeg ropte paa Priti ved aa bruke datterens navn; Puja. Naar jeg ikke fikk respons sa jeg ‘mor til Puja’....slik man ofte gjoer det her. Jeg skyndtet meg over til henne. Jeg spurte henne om hun hadde kommet for aa treffe barna sine. ‘Ja’, det hadde hun, ‘men hun som kom med barna kom ikke idag’. Jeg kjente det 'stakk' litt I hjertet …denne morskjaerligheten, forunderlig, er den ikke. Priti har 4 barn. 2 gutter og 2 jenter. Eldstegutten er paa internat slik han har vaert de siste 3 ja, kanskje 4 aarene. Nestemann bodde hjemme I slummen sammen med moren og de to smaasoestrene. Han, en aktiv gutt I skolealder,var innskreven paa skolen, men brukte mesteparten av tiden paa aa leke rundt I slummen. I en samtale med moren hans for noen maaneder siden saa fortalte hun meg at hun naa var klar for aa sende ham paa internat. Fram til naa, saa hadde hun unnvaert det. Hun har oensket aa ha ham hjemme. Men naar han bor hjemme saa gaar han ikke paa skolen saa regelmessig som han burde gjoere. Han forsvinner ekko annet sted I slummen, og bruker tiden paa aa leke rundt der. Men naa, fra dette skoleaaret er moren klar. Naa er begge guttene paa internat og skal gaa paa skole regelmessig, dvs. hver dag. Ogsaa guttenes eldste lillesoester. Det gleder oss veldig at barna hennes naa har mulighet til aa gaa paa skole regelmessig, innoeve gode rutiner, leve med en god atmosfaere rundt seg, og forhaapentligvis ha en lysere framtid. Disse barna, de kan knuse hjerter. De er saa skjoenne. Tankene mine gaar tilbake til moetet mitt med Priti i dag. Jo, hun hadde kommet i haap om aa moete barna. Men de var ikke der idag. Mens jeg stod der og snakket med henne utenfor Din Bandhu bygningen, oeynet jeg en som jeg antok er mannen hennes , staaende like bortenfor med en sykkel og ventet paa henne. Samtalen vaar var kort, men veldig betydningsfull og roerende. Morskjaerligheten ja. Denne fattige dama framforen meg; Priti, som har maattet ta paa seg foreldre og forsoergeransvaret paa egenhaand, frem til naa nylig . Mannen hennes – ja, faren til barna, har nettopp kommet tilbake igjen til henne, etter at hjemmet deres I slummen ble nedgravd og borte I mollen da bulldoserne kom paa besoek og slettet hele slummen. Hjemmene til bortimot 2000 mennesker.

Pritis hjem var ett av dem. Men naa hadde mannen kommet tilbake. Ihvertfall for en stund. I hvertfall var han der sammen med henne idag. Jeg snakket ikke med ham, men med Priti; ‘kvinne til kvinne’, ‘en mor til en mor’. Kjaerligheten, ja. Jeg nevnte det for henne; at denne morskjaerligheten hennes, ja, ‘velsigne henne’…jeg ble litt avbrutt av meg selv, og kjente at stemmen min ble noe roerete og det kom noen taarer I oeyekroken. Jeg fortsatte ; ‘barna deres kan faa en lysere framtid, velsigne deg!’ Hun ser paa meg og sier ‘ikke graat’. Hun troester meg! Jeg er fremdeles dypt roert I hjertet, og sier ‘ma ka dhil’ (en mors hjerte). Ja, ikke det at jeg er saa mye eldre enn henne og at jeg har morshjerte for henne. Men jeg referte til hennes morshjerte til sine barn. Hun ville nok aller helst hatt barna sine hjemme hos seg, saa lenge hun hadde kunnet. Slik som med soenn nr. 2. Men likevel…saa vondt det sikkert gjoer ‘aa gi slipp paa barna’, saa mye som hun sikkert lengter etter dem, ja, etter alle de tre barna som fra dette skoleaaret blir boende paa internat, saa har hun likevel valgt at de skal faa vaere der – slik at de kanskje kan faa seg en bedre og lysere framtid. En utdannelse.

Hun har ikke ‘mistet’ barna. Det vet hun. Men hun har dem ikke hjemme hos seg. Hvis de bor hjemme, blir det fort til at de ‘dropper ut’ av skolen…og framtiden ville da vise hva den hadde aa bringe dem. Fremtiden er naa likevel ikke forutsatt aa bli en I suksee…men en med muligheter til aa leve ett annet liv enn det livet hun som mor og som alle de andre lever I slummen. Hun vet det nok, og det er derfor hun har vaert villig, foerst til aa ‘slippe taket’ paa eldstesoennen for noen aar siden, og naa paa de to neste barna I soeskenflokken. Jeg merket at hun ble beroert hun ogsaa. Kanskje var det savnet etter barna, I denne korte samtalen som gjorde at hun ogsaa maatte toerke en taare bort fra oeyekroken hun ogsaa. Vi ble ikke staaende saa mye lengre; ‘velsigne deg’ sa jeg, og saa var samtalen og moetet vaart over…hun gikk til mannen paa sykkelen, og ikke vet jeg hvor langt de maa sykle foer de kommer til det nye hjemmet deres. Jeg har ikke sett det nye hjemmet deres enda. Og jeg gikk inn porten igjen til Din Bandhu. Den hvite posen som hun leverte til Kalpana hadde hun hatt med seg for aa gi til barna….chips og noe greier tror jeg. Barna faar disse tingene senere, men ikke overakt av mor. ‘Smaating’ kanskje, men av stor betydning, baade for mor og for barna. ‘Smaating’ er noedvendigvis ikke ‘smaa’ og ubetydelige I Verdi for barna I slummen, og heller ikke for foreldrene som ikke har saa mye aa ‘rutte med'.

Denne mors og- fars-kjaerligheten – ja, den er stor og betydningsfull, enten man er rik eller fattig… Jeg kjenner at jeg er beroert over dagens hendelse. Jeg kjenner meg trist, og glad paa samme tid. Trist over situasjonen til mange mennesker, spesielt de fattige som fra slummen, situasjonen til Priti og Geeta og saa mange andre av familiene I slummen. Glad er jeg ogsaa – for den kjaerligheten som jeg var vitne til I dag. En mors kjaerlighet. Noe saa mye stoerre enn man kan utrede og beskrive I ord. Jeg kjenner den selv. Sterkt. Veldig sterk. Jeg har mottatt en enorm kjaerlighet I over 35 aar – en slik uselvisk kjaerlighet fra en mor og far som bare strekker seg selv saa langt det er mulig – ja, I stykker om det skulle vaere noedvendig, for aa gjoere det some r til det beste for barna. – Naa kjenner jeg taarene I oeyekroken igjen. Takk Mamma. Takk Pappa. Jeg er mor selv. Paa det sjette aaret. Stephan, heter vaar stolthet. Vaar krone. Krone ja, det er det navnet hans betyr. Ikke krone som I myntenhet, nei-nei …he-he Krone som I Kongekrone, som til en Prins. Det er det Stephan er for oss.

Kjaerligheten fra en mor, kjaerligheten til en mor – Kjaerligheten ja, den eksisterer paa det sterkeste, og man bevitner den hos rike og hos fattige…Den bryter kulturelle avstander, har ingen geografiske grenser heller ei hindres den av politiske vinklinger, kjenner ikke tid, er ikke begrenset av kunnskap, evner, etnisk bakgrunn, farge, eller penger. Den ligger I hjertet. Den er 'plantet' der, som ett froe liksom...som har egenskapen til aa vokse og gro...baere frukter. Fra hjerte til hjerte. Det er slik den gis. Det er slik den mottas. I ord og handlinger. Det er slik den kjennes.

Kjaerligheten, er forfriskende. Kjaerligheten, en Guds gave. Takk Gud, fra dypet av mitt hjerte! Og takk, for hendelsen I dag. (wendy M S Wakode, soendag 22.07.2012)